Ambassadør for Fagforbundet – Reisen til Libanon!

FØRSTE REISEMÅL LIBANON!

Kategori: Ukategorisert

Tur til Rashidieh og El Buss flyktningsleir

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser søndag 14. oktober , 2012

Torsdagen er over å i dag har vi besøk to leirer. Etter ca 1,5 times kjøring med buss kom vi til Rashidiyeh leiren som ligger 5 km fra byen Tyre.

I denne leiren er med mer enn 27.500 registrert ifølge UNRAW sine tall. Det er 4 skoler og et helsesenter i denne leiren. Denne leiren er delt inn i gammel og ny seksjon. Den gamle leiren ble bygd av Franske myndigheter i 1936 for å ta imot armenske flyktninger. Den nye leiren ble bygget i 1963 for å ta imot palestinske flyktninger som ble evakuert fra Gouraud leiren i Baalbek område i Libanon.  Denne leiren ble hardt berørt av krigen i Libanon mellom 1982 og 1987, mange hus ble ødelagt.

Denne leiren er også kontrollert av den libanesiske hær på inn og utfart,men ikke på langt nær så streng som den vi var på i går. De palestinske flyktningene kan gå ut og inn her som de ønsker. Denne leiren syns jeg var andeledes enn de andre vi har vært i, det var mye roligere her og denne leiren er en av de som det er lite vold og uroligheter i. Hele miljøet virket mere rolig, det var ikke så mye trafikk her, folk var mye roligere og den sterke lukten av søppel og surhet var heller ikke der.

Vi startet dagen med et møte sammen med palestinske kvinner som har vært med på Woman Can Do It prosjektet vårt. Dette var en gjeng med sterke damer som gjerne ville fortelle mye på kort tid. Etter mange år med trening  har disse kvinnene jobbet  hardt for kvinners rettigheter og innflytelse i leirkomiteene. Etter mange år med kamp sitter nå mange av disse kvinnene i mange forskjellige leirkomiteer. De forteller at  de har hatt mange diskusjoner både med mennene sine hjemme og de som sitter i komiteene. De sier også at de har troen på at det vil fungere bedre med både menn og kvinner representert i disse komiteen. De er veldig takknemmlig for at de har fått muligheten til å være med på WCDI prosjektet , de har lært mye av det. De har blant annet lært hvordan de skal snakke for seg og spesiellt da forran og til menn.  

 

Etter møte gikk vi en rundtur rundt i leiren.Det var mere trær og blomster , hyggelige mennesker som kom å snakket med oss  og rett ved leiren lå en flott sandstrand med utsikt over havet. Må si jeg tenkte for ett øyeblikk å så deilig det må være å bo her. Rett ved den fine stranden og med den utsiktet over havet. Det er fort å drømme seg bort når man ser akkurat denne siden av leiren,men tankene i hode mitt snudde fort. De er flyktninger som har dårlig bo forhold og bli overvåket til enhver tid. Når jeg stod på stranden og kikket opp mot fjellene var det noen som fortalte meg at rett bak fjellet ligger Palestina. Da begynte tankene min å rulle, her bor det palestinske flyktninger som drømmer om å komme hjem men får ikke lov, tenk å tankene flyr når de er her nede å ser over til fjellet. Er en grusom tanke syns jeg.. Det er fort å tenke idyll når man ser dette som sagt,men virkeligheten var der til enhver tid. De som bor helt nede ved havet må flykte opp i leiren til andre  på vinteren for da er det ikke mulig å bo her. Disse husene i leiren er ikke laget for vinter sesong.

 

Vi gikk opp til et palestinsk senter som heter Al Jalleel. Her fikk vi en innføring i hva de jobber med i forholdt til barn og unge i leiren. De er opptatt av sportsaktiviteter her, både inne i leiren og utenfor i samarbeid med andre leirer. De fortalte at de hadde fotball og basket ball lag for gutter. Noe som var nytt var at de hadde også åpnet for et jente lag på fotball og basket. Det var til og med ei kvinne som var trener. Det sier noe om hvor langt de har kommet,før skulle ikke jenter drive med sport for det er en gutteting. De har også andre gym aktiviteter som jenter og gutter trener sammen på. Det er ikke mye lekeareal inne i leiren til å drive med dette på så innimellom er de utenfor leiren og har kamper sammen med andre. De viste mange bilder av det de hadde gjort.Et bilde som rørte meg var mange barn som stod i en sirkel på et jordet uten for leiren og holdt et stort tøystykke med mange farger på.  Frihet tenkte jeg da,men igjen så var det ikke frihet, de er jo overvåket til enhver tid uansett hvor de befinner seg. Når vi var på veg ut fra denne leiren så jeg et stort innelukket område med mange trær, både banantrær og mais trær. Så bra tenkte jeg, da har de værtfall noe som er deres og som er gratis. Men neida disse trærne er ikke endel av leiren selv om de ligger inne på område, de eies av libanesere og  palestinske flyktningene kan leie områder der. De kan også jobbe for libanesere og få ett par slanter for det! Jeg bli frustrert av hvordan de blir behandlet og hvordan de har det!  

Turen gikk så videre til El Buss leiren som 1,5km sør for Tyre. Franske myndigheter bygget leiren i 1939. Det er registrert mer en 9.500 flyktninger her. Det er 4 UNRWA skoler og et UNRWA helsesenter. Denne leiren blir også bevoktet av den libanesiske hær på samme måte som Rashidieh, de kan gå ut og inn her også. Denne leiren er relativt liten og siden den ligger der den ligger så hadde ikke denne like mye ødeleggelser under krigen.

Her spiste vi lunsj med ungdommene på Youth Can Do It prosjektet på NAVTSS sentret. (National Association for Vocational training and Social Service.) De startet  med en grundig presentasjon av hva de  gjør i denne leiren. De snakket om hvordan de velger ut de som skal være med, hvilke måte de gjennomfører og treningen de har. De lærer å lytte , diskutere og hva man gjør når en skal kjøre kampanje. Målet med denne treningen er å sette de istand til å lage kampanjer og selvfølgelig utdanning. En kampanje som de hadde satt igang med var søppelrydding i leiren ved skolene. Dette startet som en kampanje,men som hele samfunnet i  leiren ville støtte så dette ble fort ordnet opp i. De har satt opp mange konteinere på utsiden av skolen der søppla skal tømmes. De har også laget en liten filnsnutt om leiren som de blir intervjuet på. Vi så den men med arabisk tekst så skjønte ikke stort. Vi har fått denne filmen på cd oversatt med engelsk tekst så vis jeg får det til så skal jeg legge den ut her så dere ser den. Når de kjører kampanjer så henger de opp plakater og sprer dette rundt i leirene slik at alle skal bli obs på hva målet er det for dette. Neste kampanje de jobber hardt med er strømforsyning, her som alle andre plasser henger ledninger sammen som spagetti. Dette gjør de for å redusere ulykker.

Når vi skulle ut på en liten rusletur i denne leiren kom jeg i kontakt med ei av ungdommene i YCDI prosjektet. Hun heter Manar og

Manar og moren

er 22 år. Hun har bodd hele livet sitt i denne leiren. Hun fortalte meg at hun hadde lyst til å bli advokat men den drømmen hadde de libanesiske myndigheter knust. Her i Libanon er det ca 72 yrker som de palestinske flyktningene ikke får lov til å jobbe som, grunn til det er at da er de redd for at de blir her i landet. Dette er værtfall helt sykt syns nå jeg,at de skal ødelegge drømmer til unge mennesker er helt drøyt. Det gjorde vondt i hjerte mitt! Hun prøvde å dra på smilebåndet når hun sa det,men jeg så på øynene hennes at det gjorde hun lei seg. Etter vi hadde gått en stund kom vi til der hun bodde, hun spurte meg om jeg ville bli med hjem å se hvordan hun hadde det. Når vi kom inn til henne satt moren og tre barn der. Jeg fikk ikke helt med meg om det var brødrene hennes eller om det bare var noen hun kjente. Hun fortalte at disse tre barna underviste hun hjemme i huset.

litt lengre borti gaten så vi noen unger som lekte med klinkekuler, dette er det spillet som er mest populært her nede sa Manar. De var skikkelig gode på det også!

Noen barn som lekte med klinkekuler og de var rå flinke !

 

to sjarmtroll som gjerne ville at vi skulle ta bilde i El Buss.

 

 

 

Annonser

El Ein Helwe Libanon`s største flyktningsleir!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 11. oktober , 2012

I dag har vi vært i flyktningsleiren Ein El Helwe som ligger vest i Saida som er Libanons tredje største by. leiren ble etabler i 1948 og er den største flyktningsleiren i Libanon. Hvor mange som bor der er litt uklart, får ingen eksakte tall. I følge UNRWA er tallet mer en 47,500 og  50 % av innbyggerne under 25 år. De tre første årene bodde alle i telt, etter hvert ble det bygget hus eller sheltre som de kalles her. Et shelter består av stue, kjøkken, toalett og et soverom som regel. UNRWA driver 8 skoler  og 2 helsesentre i leiren. Det er overfylt i denne leiren så dette er veldig lite.

Mitt første møte med denne leiren var litt ubehaglig. Denne leiren er inngjerdet av piggtråd og kontrolleres av den libanesiske hær og vi må ha forhånds godkjenning fra hærer for å slippe inn. Når vi kjørte inn til checkpoint for å komme inn i leiren, tok de passene våre for å sjekke at alt var greit. En gutt som heter Ammar var med oss, han jobber i Norsk Folkehjelp og jobber med Youth Can Do It prosjektet sammen med Safia Darwis som er korrdinator for kvinneprogrammet. Han er palestiner med libanesisk id. Han gikk ut for å ta seg en røyk og da kom to soldater fra hæren bort til han. Hva de sa skjønte jeg ikke siden de snakket arabisk. Det som skjedde var at de begynte å snakke høylytt til han, tok armen hans og vrei den bak ryggen og tok han med seg til sin post bak slik at vi ikke så han. Dette er ikke bra tenkte jeg, nå er vi i trøbbel. Haifa som er leder for kvinneprogrammet tok noen telefoner til leirkomiteen for å informere. Plutselig kom Ammar ut igjen og inn på bussen og forklarte hva som skjedde. Når han sa at han hadde libanesisk id sluttet soldatene å snakke med han. Hadde han vært palestiner hadde han ikke kommet ut igjen til oss, grunnen til det er konflikten mellom de palestinske flyktningene og libanesiske myndigheter. De vil helst at palestinerne skal reise ut av landet.   Den libanesiske hæren er ganske så skummel syns nå jeg, de ser sinte ut og vil gjerne vise makt.  Det gikk heldigvis bra denne gangen! Når dette skjedde ble jeg litt skeptisk på hva jeg kom til å se inne i leiren. Opplevelsen blei en helt annet enn det jeg trodde når jeg stod ved checkpoint.

Det første vi gjorde var å ha møte med leir komiteen som administrerer leiren. De fortalte om situasjonen i leiren og at den var overfylt av flyktninger. Leir komiteen er i hovedsak valgt av organisasjonen PLO (palestinske frigjørings organisasjonen. ) Det som var nytt fra desember 2012 var at det satt to damer fra den palestinske kvinne organisasjonen i denne komiteen.

Etter møte gikk vi ned for å se til Woman Can Do It prosjektet for å se hvordan de gjorde det i denne leiren. Dette var i grunn ganske moro. De hadde de samme temaene som i Shatila, men gjorde det på en annen måte.  Her var det flere unge kvinner og de hadde mer gruppe oppgaver og rollespill. Her spiste vi også lunsj.

Jeg har gledet meg i flere dager for det som skulle skje etter lunsj, da skulle vi treffe koordinator  for Youth Can Do It. Dette hadde jeg store forventninger til. Han tok oss først med på en tur rundt i leiren. Etter turen hadde vi møte sammen med disse ungdommene. Jeg kunne ønske vi hadde fått sett litt av de kampanjene de blant annet har, det gjorde vi ikke. Jeg fikk stilt noen spørsmål som jeg lurte på, syns det var vanskelig å forstå svarene jeg fikk grunnet språk. I morgen skal vi se mer av YCDI og jeg håper da jeg får mer svar og innblikk i hvordan de jobber. Noen av kampanjene de har hatt er søppelrydding og strøm. Dette med søppelrydding hadde de god respons på, det var verre med strøm prosjektet grunnet dårlig økonomi i leiren. jeg vil skrive ett eget innlegg om YCDI slik at dere får mer innblikk i hva dette egentlig er. Det vil bli publisert i løpet av neste uke. Formålet med dette prosjektet å øke palestinske ungdommers uavhengighet og øke deltagelse i lokalsamfunnet samtidig som deres utholdenhet og solidaritet styrkes. Ungdomene fortalte litt om videre planer og kampanjer de skal jobbe med.

Vi har også vært og besøkt en syrisk palestinsk flyktnings familie i denne leiren. De var 11 stykker som bodde på en liten to roms uten strøm, de fikk leie strøm av naboen og brukte mye stearinlys.  Det som gjorde store inntrykk på meg var igjen barna, der satt de uten å eie noen ting og

de gikk heller ikke på skolen. De hadde vært i leiren i over tre måneder. En strek historie som gjorde inntrykk på meg.

 Mine tanker om dagen er ikke som i går, dette var også noe som gjorde inntrykk  på en måte som jeg ikke klarer å forklare. I El Ein Helwe leiren var det mye mer ryddig, ikke så masse søppel i gatene og den intense lukta var der heller ikke. Sier ikke at dette er bra forhold altså, men som sagt det var på en annen måte i dag. En ting som jeg synes var litt skummelt var menn som gikk med pistoler og gevær midt i gatene. Det er flere palestinske grupperinger i leiren, det kan være veldig voldsomt der til tider. Det er en skummel tanke. Ungdom har heller ingen aktivitets tilbud så de beslutter seg til disse grupperingene inne i leiren, det synes jeg er kjempe trist. Når vi skulle kjøre ut igjen av leiren måtte vi passere den libanesiske hæren, de gikk rundt bussen med en detektor for å se om vi hadde med oss noe ulovelig ut igjen. Den reagerte på noe i bussen så  de kom inn å kontrollerte sekkene våre. Synes dette var litt ekkelt , de ser så skumle ut og stirret intenst på oss igjennom ruten. De fant tilslutt ut at det var parfymen til Safia så det gikk bra denne gangen også!

Vi avsluttet dagen i Saida med en liten rundtur rundt gamle byen!

 

Annonser

Sterke opplevelser!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 9. oktober , 2012

I dag har vi vært og besøkt flyktningsleiren Shatila som ligger i Beirut! I følge UNRWA (FN-organisasjon for palestinske flyktninger) sin statistikk er det mer en 8500 registrerte flyktninger i leiren.  Jeg var veldig spent og viste ikke helt hva jeg skulle forvente meg for å være ærlig, jeg visste ikke hva jeg ville se og hvordan jeg ville reagere. Nærmeste nabostrøk til leiren heter Sabra, det er et meget fattig strøk å det var ikke vanskelig å se. Mange mennesker, små butikker eller skjul med alt du kunne tenke deg av varer.  Den første plassen vi skulle inn å se på var gravplassen for de mange hundre menneskene som blei drept i Sabra og Shatila under massakren i 1982. Plassen var tydelig preget av denne tragiske tiden. 

Videre gikk ferden lengre inn i Sabra, trange gater, mye mennesker og en veldig strek lukt som var veldig intens. Det luktet surt rett og slett. Rett borti gata var det en stor søppeldynge. Akkurat når vi gikk forbi tømte de søppel der, det som jeg syntes var grusomt var hun damen som gikk med babyen sin på armen og leitet i søppla.  Jeg trodde dette var det værste, men det var det ikke. Når vi kom lengre opp i gaten kom vi til leiren Shatila.  Her kom alt av følelser pøsende på. Der var det også mange små butikker, man kan se for seg en landsby bare med trange gater, mye mennesker og høy blokker. I denne leiren får de ikke lov av libanesiske myndigheter til å bygge ut i bredden så da bygger de like godt i høyden.  Da kan dere i grunn tenke dere hva som fort kan skje, det raser. Her er det snakk om mange etasjer for en grunnmur som bare er laget for maks 2 etasjer.  Til lengre inn vi kom til verre blei det, i disse trange gatene kjørte det folk på mopeder og her sier jeg bare PASS OPP!  At det har skjedd ulykker der inne tviler jeg ikke på, de kjørte i stor fart og tutet.  Jeg snakket med Haifa Jammal som jobber i Norsk Folkehjelp og hun sa at her måtte man bare passe seg for de bare kjørte på.  De brydde seg ikke om folk var i veien, det var den som gikk i gaten som måtte flytte på seg.  Når jeg kikket opp i luften så jeg strømledninger og vannrør henge sammen, hårreisende spør du meg.

Mine tanker opp i alt det her er faktisk vanskelig å beskrive, jeg synes dette var veldig tøft å se. Unger med mye sår i fjeset og på kropp og skitten tøy som flyr i gatene, ungdommer som driver med rus og som sitter med vannpipen midt i gatene. Jeg blei rett og slett kastet rett inn i virkeligheten med hode først i dag, noe som tar tid å fordøye. Bo forholdene som de har er helt for forferdelig, de bor gjerne stor familier på en liten 2 roms. Å dette er ikke snakk om flotte rom, det er betong gulv og vegger, og strømmen går stadig vekk. Min første tanke er at vi har det veldig godt hjemme, her sitter jeg ofte og klager på ting jeg ønsker meg eller ikke har og så sitter det faktisk flere familier som ikke har verdige bo forhold engang.  Tankegangen blir en annen fra nå av hvertfall.   

 I leiren har de startet prosjektet Woman Can Do It (WCDI). Målet med dette prosjektet er å forbedre rettighetene til palestinske kvinner og at de skal få mer politisk innflytelse i samfunnet. Vi var så heldig å få komme inn å se hva de snakket om og hvordan opplegget var. Når vi kom inn satt det en gjeng med damer rundt bordet og gjett om de var engasjert.  Når vi kom var temaet kvinners rettigheter og en morsom ting de snakket om var forskjellen på kvinner og menn. De skreiv opp en liste på hva kvinner og menn gjør på 24 timer og sammenligner opp mot hverandre. ” mannfolkene drikker kaffen mens kvinnene lager den” var ett av temaene som kom , de var vel alle enige om at kvinner jobber mer en menn.  Andre temaer som var aktuelle var kommunikasjon, både hvordan å kommunisere og viktigheten av det. Her spiste vi også lunsj med disse damene som var på prosjektet. Etter lunsj gikk ferden videre til møte med de lokale partene i WCDI prosjektet, der fortalte vår guide Safia Darwis om prosjektet. Hun har hovedansvaret for dette prosjektet.

Etter møte ble vi delt inn i grupper på 3, nå skulle vi på kaffe besøk til en palestinskflyktning i deres hjem. Her vil det komme ut et innlegg om henne og familien som Ingunn Eriksen skriver. Når det er klart skal jeg linke det opp på siden slik at dere får lest dette. Er virkelig verdt å lese det, her få vi en historie fra en famile som har bodd der i mange år.

Avslutning med besøk Gaza Building i Sabra og middag med PARD ( The Aid for Relief & Development) , WCDI og  ungdommer fra YCDI (Yout Can Do It).  

Vært en lang dag i dag med mange inntrykk som skal fordøyes. I morgen er det en ny dag og da skal vi til leiren Ein El Helwe.

 

 

Noen sjarmtroll som ville gjerne at vi skulle ta bilde av dem. De stilte opp flere ganger! Dette bilde rører noe inni hjerte mitt.

 

Annonser

Beirut

Kategori: Ukategorisert | 1 kommentar » - Publiser tirsdag 9. oktober , 2012

Dag en er over i Beirut og denne dagen har vært spennede og litt forvirrende.  Vi startet dagen med et møte på Norwegian People`s Aid (NPA) sine kontor her i Beirut der vi møtte landsdirektøren Waffa og hennes stab. Der fikk vi en liten innføring om prosjektene Woman Can Do it og Youth Can Do it som fagforbundet i samarbeid med folkehjelpa finansierer og hvordan situasjonen er rundt i de forskjellige leirene. Jeg vil komme tilbake til disse prosjektene i løpet av uken, dette er prosjekter som er satt igang i flere av leirene som vi skal besøke de nærmeste dagene. Her møtte vi to jenter Amal og Safia som skal være med oss hele denne uken, de jobber i NPA og har oppgaver innen for disse prosjektene.

Neste møte var hos den Norske ambassaden.Dette er da mitt første besøk så det var en ny opplevelse bare det å komme inn til ambassaden. Vi måtte igjennom sikkerhets kontroll der de gikk igjennom sekkene våre for å sjekke at vi ikke hadde med noe ulovlig inn. Det var heller ikke lov å ta noe form for bilder der. Det er litt kjedelig for det var kjempe fint der. 

Lunsj spiste vi på  NPA  sine lokaler sammen med de vi traff tidligere i dag.

Etter lunsj reiste vi ned til UNRWA (The United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees) der møtte vi assisterende direktør Roger Davids. Han fortalte om hva UNRWA  gjør for de palestinske flyktningene. UNRWA ble opprettet i 1950 for å serve de palestinske flyktningene.  Det er vanskelig å få et riktig tall på hvor mange flykninger det er i Libanon men jeg følger UNRWA sine tall og de sier ca 455,000 registrerte flyktninger i Libanon. Alle UNRWA sine tjenester er gratis.Her kom det fram en del infomasjon om hva som foregår i flykningsleirene og hvordan palestinske flyktninger egentlig har det.Palestinske flyktninger har ingen rettigheter her, de har ingen rett på utdanning, helsetilbud eller statsborgeskap.  UNRWA finansierer utdanning for de palestinske flyktningene, de betaler en sum til skolen og flyktningene får en liten sum til å kjøpe bøker og slikt for. De får ikke lov å utdanne seg til foreksempel advokater, tannlege, doktorer eller rådgivere. Hvis de går ut i jobb får de dårlige lønns og arbeidsvilkår en en libaneser hadde fått.  Jeg vil komme mer tilbake til dette temaet i neste innlegg.

Etter besøket var vi turister i Beirut, vi ble kjørt til en plass som blir kalt down town Beirut, her gikk vi inn i en moske. Vi jenter som

Damene har pyntet seg for anledningen! Inne i mosken.

ville inn måtte kle oss i noe som lignet en kjole med hette,husker ikke helt hva det het og vi måtte ta av skoa. Mannfolka kunne gå kledd som de var og bare ta av seg på beina.  Ganske så spesielt syns nå jeg,men morsomt å prøve noe nytt :) Var kjempe fint der inne, det vil komme bilder forhåpentligvis i løpet av morgen dagen,internett koblingen på hotellet har dårlig signaler så får ikke lastet opp bildene i dag. Vi fikk en guidet tur gjennom de mer «finere» strøkene med butikker som blant annet  Dior, blei lite shopping for det er en smule dyrt der kan man si.I morgen skal vi besøke den første flyknings leiren Shatila og det blir spennende. Tenker mye på hvilke inntrykk jeg vil sitte igjen med og hvordan det egentlig er i leirene. følg med på oppdateringene i morgen, da kommer jeg sterkere tilbake!

Som jeg skreiv lengre oppe, vil komme mere utfyllende fra de forskjellige plassene vi har vært og bilder, men internett detter til stadig ut så jeg får avslutte å prøve å poste det jeg har fått skrivd. Vært tordne vært i 2 netter nå så det er vel kansje grunnen.

 

God natt :)

 

Nå nærmer det seg!

Kategori: Ukategorisert | 2 kommentarer » - Publiser torsdag 4. oktober , 2012

Hei alle sammen!

Jeg er  så heldig og blitt utnevnt som ambassadør for Fagforbundet. Det er jeg blitt sammen med 24 andre.

Som ambassadør får jeg muligheten til å være med Fagforbundet til Libanon fra 7. – 13. oktober.

Målet til oss som er valgt til ambassadører er å drive frem engasjement blant våre medlemmer og andre, til støtte for Palestinernes og deres situasjon.

Jeg er litt usikker på hva jeg begir meg ut på, men jeg er spent og gleder meg masse.

 

Du vil høre mer fra meg under turen! Håper du kommer innom igjen og følger med på oppdateringene underveis.

Hilsen Charlotte Jonskås

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "Ambassadør for Fagforbundet – Reisen til Libanon!" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.