Ambassadør for Fagforbundet – Reisen til Libanon!

Torsdagen er over å i dag har vi besøk to leirer. Etter ca 1,5 times kjøring med buss kom vi til Rashidiyeh leiren som ligger 5 km fra byen Tyre.

I denne leiren er med mer enn 27.500 registrert ifølge UNRAW sine tall. Det er 4 skoler og et helsesenter i denne leiren. Denne leiren er delt inn i gammel og ny seksjon. Den gamle leiren ble bygd av Franske myndigheter i 1936 for å ta imot armenske flyktninger. Den nye leiren ble bygget i 1963 for å ta imot palestinske flyktninger som ble evakuert fra Gouraud leiren i Baalbek område i Libanon.  Denne leiren ble hardt berørt av krigen i Libanon mellom 1982 og 1987, mange hus ble ødelagt.

Denne leiren er også kontrollert av den libanesiske hær på inn og utfart,men ikke på langt nær så streng som den vi var på i går. De palestinske flyktningene kan gå ut og inn her som de ønsker. Denne leiren syns jeg var andeledes enn de andre vi har vært i, det var mye roligere her og denne leiren er en av de som det er lite vold og uroligheter i. Hele miljøet virket mere rolig, det var ikke så mye trafikk her, folk var mye roligere og den sterke lukten av søppel og surhet var heller ikke der.

Vi startet dagen med et møte sammen med palestinske kvinner som har vært med på Woman Can Do It prosjektet vårt. Dette var en gjeng med sterke damer som gjerne ville fortelle mye på kort tid. Etter mange år med trening  har disse kvinnene jobbet  hardt for kvinners rettigheter og innflytelse i leirkomiteene. Etter mange år med kamp sitter nå mange av disse kvinnene i mange forskjellige leirkomiteer. De forteller at  de har hatt mange diskusjoner både med mennene sine hjemme og de som sitter i komiteene. De sier også at de har troen på at det vil fungere bedre med både menn og kvinner representert i disse komiteen. De er veldig takknemmlig for at de har fått muligheten til å være med på WCDI prosjektet , de har lært mye av det. De har blant annet lært hvordan de skal snakke for seg og spesiellt da forran og til menn.  

Etter møte gikk vi en rundtur rundt i leiren.Det var mere trær og blomster , hyggelige mennesker som kom å snakket med oss  og rett ved leiren lå en flott sandstrand med utsikt over havet. Må si jeg tenkte for ett øyeblikk å så deilig det må være å bo her. Rett ved den fine stranden og med den utsiktet over havet. Det er fort å drømme seg bort når man ser akkurat denne siden av leiren,men tankene i hode mitt snudde fort. De er flyktninger som har dårlig bo forhold og bli overvåket til enhver tid. Når jeg stod på stranden og kikket opp mot fjellene var det noen som fortalte meg at rett bak fjellet ligger Palestina. Da begynte tankene min å rulle, her bor det palestinske flyktninger som drømmer om å komme hjem men får ikke lov, tenk å tankene flyr når de er her nede å ser over til fjellet. Er en grusom tanke syns jeg.. Det er fort å tenke idyll når man ser dette som sagt,men virkeligheten var der til enhver tid. De som bor helt nede ved havet må flykte opp i leiren til andre  på vinteren for da er det ikke mulig å bo her. Disse husene i leiren er ikke laget for vinter sesong.

Vi gikk opp til et palestinsk senter som heter Al Jalleel. Her fikk vi en innføring i hva de jobber med i forholdt til barn og unge i leiren. De er opptatt av sportsaktiviteter her, både inne i leiren og utenfor i samarbeid med andre leirer. De fortalte at de hadde fotball og basket ball lag for gutter. Noe som var nytt var at de hadde også åpnet for et jente lag på fotball og basket. Det var til og med ei kvinne som var trener. Det sier noe om hvor langt de har kommet,før skulle ikke jenter drive med sport for det er en gutteting. De har også andre gym aktiviteter som jenter og gutter trener sammen på. Det er ikke mye lekeareal inne i leiren til å drive med dette på så innimellom er de utenfor leiren og har kamper sammen med andre. De viste mange bilder av det de hadde gjort.Et bilde som rørte meg var mange barn som stod i en sirkel på et jordet uten for leiren og holdt et stort tøystykke med mange farger på.  Frihet tenkte jeg da,men igjen så var det ikke frihet, de er jo overvåket til enhver tid uansett hvor de befinner seg. Når vi var på veg ut fra denne leiren så jeg et stort innelukket område med mange trær, både banantrær og mais trær. Så bra tenkte jeg, da har de værtfall noe som er deres og som er gratis. Men neida disse trærne er ikke endel av leiren selv om de ligger inne på område, de eies av libanesere og  palestinske flyktningene kan leie områder der. De kan også jobbe for libanesere og få ett par slanter for det! Jeg bli frustrert av hvordan de blir behandlet og hvordan de har det!  

Turen gikk så videre til El Buss leiren som 1,5km sør for Tyre. Franske myndigheter bygget leiren i 1939. Det er registrert mer en 9.500 flyktninger her. Det er 4 UNRWA skoler og et UNRWA helsesenter. Denne leiren blir også bevoktet av den libanesiske hær på samme måte som Rashidieh, de kan gå ut og inn her også. Denne leiren er relativt liten og siden den ligger der den ligger så hadde ikke denne like mye ødeleggelser under krigen.

Her spiste vi lunsj med ungdommene på Youth Can Do It prosjektet på NAVTSS sentret. (National Association for Vocational training and Social Service.) De startet  med en grundig presentasjon av hva de  gjør i denne leiren. De snakket om hvordan de velger ut de som skal være med, hvilke måte de gjennomfører og treningen de har. De lærer å lytte , diskutere og hva man gjør når en skal kjøre kampanje. Målet med denne treningen er å sette de istand til å lage kampanjer og selvfølgelig utdanning. En kampanje som de hadde satt igang med var søppelrydding i leiren ved skolene. Dette startet som en kampanje,men som hele samfunnet i  leiren ville støtte så dette ble fort ordnet opp i. De har satt opp mange konteinere på utsiden av skolen der søppla skal tømmes. De har også laget en liten filnsnutt om leiren som de blir intervjuet på. Vi så den men med arabisk tekst så skjønte ikke stort. Vi har fått denne filmen på cd oversatt med engelsk tekst så vis jeg får det til så skal jeg legge den ut her så dere ser den. Når de kjører kampanjer så henger de opp plakater og sprer dette rundt i leirene slik at alle skal bli obs på hva målet er det for dette. Neste kampanje de jobber hardt med er strømforsyning, her som alle andre plasser henger ledninger sammen som spagetti. Dette gjør de for å redusere ulykker.

Når vi skulle ut på en liten rusletur i denne leiren kom jeg i kontakt med ei av ungdommene i YCDI prosjektet. Hun heter Manar og

Manar og moren

er 22 år. Hun har bodd hele livet sitt i denne leiren. Hun fortalte meg at hun hadde lyst til å bli advokat men den drømmen hadde de libanesiske myndigheter knust. Her i Libanon er det ca 72 yrker som de palestinske flyktningene ikke får lov til å jobbe som, grunn til det er at da er de redd for at de blir her i landet. Dette er værtfall helt sykt syns nå jeg,at de skal ødelegge drømmer til unge mennesker er helt drøyt. Det gjorde vondt i hjerte mitt! Hun prøvde å dra på smilebåndet når hun sa det,men jeg så på øynene hennes at det gjorde hun lei seg. Etter vi hadde gått en stund kom vi til der hun bodde, hun spurte meg om jeg ville bli med hjem å se hvordan hun hadde det. Når vi kom inn til henne satt moren og tre barn der. Jeg fikk ikke helt med meg om det var brødrene hennes eller om det bare var noen hun kjente. Hun fortalte at disse tre barna underviste hun hjemme i huset.

litt lengre borti gaten så vi noen unger som lekte med klinkekuler, dette er det spillet som er mest populært her nede sa Manar. De var skikkelig gode på det også!

Noen barn som lekte med klinkekuler og de var rå flinke !

to sjarmtroll som gjerne ville at vi skulle ta bilde i El Buss.